I dag er det den utrolig kule dialektforskeren Hallfrid Christiansen (1935–1949) fra Gimsøya i Lofoten som hedres. Hun studerte norsk, tysk, gammalgermanske språk, gresk og sanskrit, og i 1935 tok hun en doktorgrad i filologi med en avhandling om Gimsøya-dialekten. Hun holdt likevel en rekke forelesninger ved universitetene i Oslo og Bergen i emner med tilknytning til norske dialekter, og ved siden av undervisningen veiledet hun hovedfagsstudenter og skrev flere til dels lange vitenskapelige artikler, for nordiske og ikke-nordiske vitenskapelige tidsskrift. Av arbeidene hennes er trolig lærestoffet om norske dialekter (tre hefter utgitt 1946–1948) det mest kjente. Hun samlet dialekttrekk fra Nord-Norge og ønsket å gi ut en ordbok for å utfylle Ivar Aasens arbeid som ikke omfattet dialektene i nord i særlig grad. Faghistorikerne har pekt på to forhold som kan være årsaken til at Christiansen aldri fikk fullt innpass i det språkvitenskapelige miljøet. Det ene er at hun på flere måter stod for et faglig tradisjonsbrudd. Det andre var at hun beskjeftiget seg med nordnorske språkforhold. Dette gikk også imot tradisjonen, som gjerne holdt nordnorske dialekter utenfor. Hun ble medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi i 1950.