I dag er det den samiske forfatteren Matti Aikio (1872–1929) som er dagens helt. hans forfatterskap reflekterer hans voksende samiske selvbevissthet, selv om hans skildringer av samisk folkeliv ble av mange oppfattet som karikaturer av samefolket. I hans første utgivelse i Norge, I Dyreskind, er samegutten Jussa helten. I sin neste bok Ginunga-Gap forsøkte han å skrive en samisk versjon av Don Quijote, hvor en nordmann er den mislykkede ridder, og hans Sancho Panza fremstilles av sjøsamen Lásse. Ingen kritiker øynet denne parallellen, og boka fikk en fryktelig medfart. Derfor gikk det fire år før hans neste utgivelse, Hebræerens Søn (1911). Her tar han opp etnisitet og kunstner-problematikk til bred behandling. I artikkelsamlingen Polarlandsbreve og andre (1914) fremfører Aikio blant annet en forklaring på opprøret i Kautokeino i 1852. Dette er den første norske artikkelen om denne hendelsen fra et samisk perspektiv. I Bygden på elvenesset (1929), som kom ut etter hans død, og som forfatteren selv kalte «Borgere og nomader», forteller Aikio om et samisk samfunn, hvor alle posisjoner fylles av samer. Boka er en hyllest til samisk språk og kultur, som er fullstendig overlegen levesettet til de norske inntrengere i Sameland. Aikio ønsket også å bli anerkjent som dramatiker. Han ble refusert flere ganger, men fikk til sist satt opp farsen Under Blinkfyret på Centraltheateret i Oslo i 1926.